Plutselig (ikke) voksen

plutseligvoksen_roma_blogg_italia

Du vet den følelsen, ikke sant? Den vonde følelsen som treffer deg like hardt og plutselig som en middels stor semitrailer på E6? Ja, selvsagt vet du det. Du har vært der du også. Du har kjent panikken boble, du har følt hvordan luftrøret snører seg sammen, og du har vært vitne til hvordan illusjonen om din egen person har gått i oppløsning foran øynene dine. Denne følelsen kjører deg brutalt ned, presser det bleke ansiktet ditt mot den duggvåte asfalten. Du ser stjerner, men ikke de som er på himmelen, alt dette mens verden hvisker den smertefulle sannheten i øret ditt: “nå er du voksen”.

Read More

Det verste med å reise

… er å komme hjem.

detverstemedåreisecavaforlunch

For en altfor kort og dyrebar tid har du vært en del av et annet land. Du har etterlatt deg små fotavtrykk i en annen kultur, du har tatt del i et annet liv. Kanskje du har sovet lykkelig under en åpen stjernehimmel med en merkelig gruppe av kameler og beduiner. Kanskje du fortvilet har forsøkt å gjøre deg forstått på et språk du ikke en gang visste eksisterte. Kanskje du har brukt natten til å drikke lokal vin med nye bekjentskaper, og kanskje dere alle har etterlatt dere iherdige forsøk på å forstå hverandre i en samtale bestående av en magisk potpurri av fransk, tysk og italiensk om hverandre. Kanskje du har vært lykkelig?

Jeg tror det finnes en sannhet i påstanden om at det verste kultursjokket er det som venter deg hjemme. For det er kultursjokket, fremmedheten, som står igjen når glitteret har lagt seg, når din tilstedeværelse igjen er blitt en vane, og når din magiske og nye  tilværelse igjen er erstattet av de samme hverdagene som du alltid har hatt. For det verste med å reise er å komme hjem. 

Jeg elsker det øyeblikket hvor du, som reisende, småløper ut av ankomsthallen og kaster deg i armene til en person du ikke har sett, luktet, elsket, på altfor lenge. Det er ren magi, det øyeblikket der. Så smiler du lattermildt hele veien hjem, og der venter alle kjente på deg. Vinen flyter, og alle lytter spent til det du har å fortelle. Alle vil høre om eventyrene dine. Kanskje forteller du sannheten, kanskje lyver du opp verdien av enkelte hendelser, og kanskje sensurerer du utkommet av andre. Disse øyeblikkene er fantastiske. Du føler at du lever. Herregud, hva slags kultursjokk er det egentlig jeg prater om? Tull, tull, tull.

cavaforlunch_reise_verste

Men det varer jo ikke evig, vet du. Hverdagene kommer før du er forberedt.

Plutselig er din tilstedeværelse like opplagt som manualen som forklarer hvordan du skifter olje på bilen. Eventyrene dine mister stadig farge og konsistens. De blir litt fjernere, litt mindre levende, for hver gang du forteller. Snart husker du ikke lenger hvordan det luktet akkurat der, du husker ikke hvordan regnet lød da det hamret ned på brosteinen foran deg en torsdag i oktober, eller hvordan det skjeve smilet hans lyste opp eventyrene dine. Det eneste som kan fortelle at du en gang var et annet sted, at du en gang tilhørte noe annet, er fregnene i ansiktet ditt. Men i vintermørket blekner også de.

Så du legger deg tungt i den samme sengen som du sov hvileløst i bare måneder tidligere, og tenker tilbake på den natten da du hadde vekkerklokken på høyeste volum og flybillettene på nattbordet. Vekkerklokken står på samme sted, men flybillettene er forlengst borte. Over sengen gir vinduet deg en altfor velkjent utsikt over et stjernebilde du har sett hundretusen ganger tidligere. Til og med sengetøyet er det samme – det er bare du som er annerledes. Du har endret deg, og nå lurer du på hvorfor ikke verden, hvorfor ikke hverdagen, har endret seg i takt med deg? Hodet ditt hviler på en velkjent pute, og det siste du tenker før du sovner er at det må ha vært en drøm. Det må være umulig å oppleve så mye – bare for å innse at verden er akkurat den samme.

Det må ha vært en drøm, forteller du deg selv.

Kanskje jeg aldri reiste i det hele tatt. 

 

Bilder 

Den perfekte stormen

En kraftig storm er på vei mot Roma. Vinden uler i de tomme gatene, tordnet skraller truende og regnet hagler ned som aldri tidligere. Men, med vikingblod i årene, lar vi oss ikke stanse fra en drink eller to. 

I Middelhavet har noen varme afrikanske vinder støtt sammen med noen kalde vinddrag fra nord. Sammenstøtet har skapt en kraftig storm – og den har satt kursen rett mot Roma. Regjeringen har erklært unntakstilstand, kollektivtrafikken er stanset og skoler holdes stengt. Det er kanskje grunn til å bli litt stresset, men sannheten er at det blir erklært unntakstilstander bare værmeldingen spår frem noen tordenskyer. Så, tenkte vi, hvor ille kan det egentlig bli? Optimistiske utstyrte vi oss med tykke skjerf, sko som ikke tåler vann og én paraply, og satte kursen mot Trasteveres uteliv.

 

10807988_10152871827345996_2032092184_n

 

Vi kom oss knapt ut av døren før vi forsto at det muligens var en ganske dårlig idé. Gatene var helt forlatt, og fortvilede bar-eiere ryddet inn bordene sine med stressede bevegelser. Og så åpnet himmelen seg. Og det hagletDet haglet i Roma. Isklumper falt fra himmelen, og – jeg lover – de var enorme.

 

10744610_10152871827265996_1096825643_n

 

Vi fant heldigvis ly for regnet på en av mine favorittbarer, Grazia e Graziella. Under varmelamper, pledd og teltduker fikk vi igjen varmen, mens vi hørte på regnet som høljet ned utenfor. Himmelen tordnet faretruende, og lynet lyste opp himmelen – men her var alt bare koselig.

 

10751667_10152871827290996_189177044_n

 

10807970_10152871827175996_489915225_n

 

Vi ble sittende en times tid, en anelse værfaste. Vi lyttet til regnet, drakk aperol og spiste bruschetta. Stemningen ble selvsagt ekstra god da kelnerne begynte å servere oss gratis drinker (det er bare én av grunnene til at jeg digger dette stedet).

Stormen raste fremdeles utenfor, men vi hadde utrolig nok en bordreservasjon ventende.  Godt utstyrt med vår ene paraply, kastet vi oss ut i uværet – vi hoppet over enorme vanndammer, løp gatelangs med desperasjon i blikket, og ble gang på gang offer for at paraplyen ble vrengt av de kraftige vindtakene. Vi så ut som to druknede katter da vi endelig ankom restauranten, og Sigrid angret høylytt på at hun hadde giddet å dusje før vi dro ut. Nå var jo alt bortkastet, mente hun. Vi så jo ikke ut. Men det fine med slikt vær, trøstet jeg, er at ingen andre ser bra ut heller.

 

10583785_10152871827340996_1917540718_n

 

Hosteria da “Zi’Umberto” er en restaurant vi tilfeldigvis snublet over for en ukes tid siden. Men tilfeldigheter leder ofte til de beste tingene i livet, gjør det ikke? Zi’Umberto er superbillig, tettpakket med romere og de serverer verdens beste Carbonara. Jeg lover dere – den er helt fantastisk. Menyen er laget ved hjelp av Google Translate (noe som forklarer retter som “Baby Lamb” og “Cooking cream” = Panacotta), og hele stedet er rett og slett utrolig sjarmerende.

 

10807949_10152871827125996_2070024435_n

 

10748791_10152871827130996_2128773480_n

 

10805341_10152871826950996_2089777011_n

 

10581382_10152871827145996_1475723830_n

 

En del av billedkunsten på veggene kan beskrives som rett og slett en anelse drøy og upassende – det sier vel litt at denne hyllesten til Valium er et av de mer passende og brukbare bildene de har her. Men det er i hvert fall ikke noe å si på stemningen og maten! Prisen er også fantastisk god. To enorme tallerkener med Carbonara, to liter frizzante (kullsyreholdig vann), en liter rødvin og to espresso = 23 euro. Oh yes. Amazing, ikke sant?

 

10748910_10152871827065996_1132028355_n

 

10807011_10152871827050996_433432721_n

 

Den perfekte stormen ledet til den perfekte kvelden – selv om det skal sies at kvelden endte med verdens varmeste dusj i frykt for lungebetennelse og kraftig forkjølelse. Klærne våre henger til tørk på badet – de er fremdeles ikke tørre. Stormen skal visstnok nå sitt høydepunkt fredag kveld, men da holder vi oss inne. Noen stormfulle netter passer best til rødvin, pysj og Netflix.

 

God helg!

 

 

 

 

 

 

Musei Vaticani

IMG_4214

Italia, og spesielt Roma, er et sted overlesset av viktig historie, sterk symbolikk og fjerne minner om praktfulle begivenheter. Byen Roma kan faktisk sies å være et museum, kanskje til og med et kunstverk, i seg selv. Men det betyr allikevel ikke at du kan droppe alle museer du finner. Det er nemlig ett museum som du tusle innom. Det er Musei Vaticani. 

Read More

Praktfulle Pamphili

Hagene rundt Villa Doria Pamphili regnes som en av Romas vakreste parker. Dette hageanlegget kan også sies å være en av Romas best bevarte hemmeligheter. 

Parker er en viktig del av romernes hverdag. Det er her de løper, lufter hunder og slapper av. Problemet med Romas parker, som for eksempel er tydelig ved den vakre Borghese-parken, er at de til stadighet blir overbefolket med håpløse turistgrupper som virrer tankeløst og bråkende omkring. Det praktfulle hageanlegget til Villa Doria Pamphili er en av få parker som fremdeles er urørt av turistenes brutale fremmarsj. Ta med deg en kaffe og noen gode sko – bli med på en beroligende gåtur i den vakre parken.

P1000773

Read More

Mimi e Coco

Mimi e Coco er en av mine faste go-to-places i Roma.

Det ligger supersentralt til i en bakgate til Piazza Navona, men du slipper allikevel unna kaoset og stresset fra de verste turistgatene. Det er folksomt, men med en god atmosfære.

Mimi e Coco er vel i utgangspunktet en vinbar, men matserveringen, som er både enkel og digg, er vel verdt et forsøk eller to!

IMG_4060

Read More

Brunch i Borghese

Av og til føles det ut som om livet er en evig rundgang av tunge forelesninger, uendelige pensumlister og altfor lange dager. Det er kanskje vanskelig å tro, men studentliv er fremdeles studentliv – selv i vakre og solfylte Roma.

Heldigvis har jeg én utrolig god egenskap: jeg er ekstremt flink til å kose meg. Og heldigvis har også Sigrid én utrolig god egenskap: hun er ekstremt lett å lede. Så forrige søndag foreslo jeg å bytte ut pensumbøkene med en lang og vinfylt brunch i Borghese-parken. Det viste seg å bli et av mine bedre forslag – noensinne.

IMG_3951

Read More

Ditta Trinchetti

La oss snakke litt om lasagne.

Italia er kanskje mest kjent for sine fantastisk tynne pizzabunner og perfekt kremete Spagetthi Carbonara. Og det er fint det, altså. Men man må aldri undervurdere effekten av en god lasagne som nærmest smelter på tungen.

Romas beste lasagne? Den finner du på Ditta Trinchetti i Trastevere, en liten restaurant som ikke akkurat utmerker seg noe særlig i en travel gate full av restauranter, eføy og skilt med tilbud om 2€ shots. Det er godt mulig at du faktisk har gått forbi den allerede. Men, jeg lover deg, dette er et sted som er verdt et besøk. Kanskje også flere.

 

IMG_3972

Read More

På eventyr i Ostia

Det området vi kjenner som Ostia Antica ligger en halvtimes togtur fra Roma sentrum. I våre dager er det et av Italias største arkeologiske siter. I antikken var det havnebyen som koblet Romas Tiberelv til Middelhavet.

Sammen med en super-entusiastisk foreleser og klassisk arkeolog, Simon Malmberg, satte vi kursen mot denne myteomspunnede havnebyen. Og det var virkelig verdt besøket!

IMG_3991

Read More

Dar Poeta

Romas beste pizza er en godt bevart hemmelighet.

Det er ikke et sted du tilfeldigvis snubler over. Det er ikke et sted som hotellresepsjonisten anbefaler deg. Det er heller ikke et sted du faktisk vil sette deg – hvis du av uforklarige grunner klarer å snuble forbi det. Men det er fantastisk, det er virkelig helt fantastisk.

Dar Poeta, heter stedet. Få turister vet om det, og enda færre har lyst til å sette seg der. Det er godt bortgjemt i hjertet av Trastevere, inn en bakgate og så inn en bakgate til. Midt i gaten står det noen vaklende bord, og murpuss faller konstant fra de utvendige veggene.

Men hvordan vet du at du har kommet til riktig sted? Vel, det er det eneste stedet i Trastevere som er stappfullt hele dagen – og av romere, ikke turister.
IMG_3902

Read More

Ottobrata Romana

Ottobrata Romana er et romersk uttrykk som brukes om en overraskende varm oktober.

Det forteller om noe annet enn den tunge og intense sommerheten – Ottobrata og en romersk sommer kan nesten ikke sammenlignes. Selve lyset blir gult, varmt og vakkert. Dette gule lyset sprer seg som en varme gjennom romernes kropper, og inn til det aller innerste i deres sjeler. Ottobrata Romanas varme setter seg i romernes hjerter.

Det er når livers høst tilbyr deg atter en sommer. En ny sjanse til å leve, en ny sjanse til å gjøre rett. Dagene blir enda vakrere, enda lengre – rett og slett fordi man aldri kan vite hvor lenge en Ottobrata Romana vil vare. Det er noe som svever forbi, det er umulig å fange. Det er faktisk mer en følelse, enn en værbeskrivelse. Roberto, vår “Roma-pappa”, fortalte oss følgende:

“The feeling of Ottobrata Romana is pure magic. Life starts anew. It is all one should want from life, really, the swift and ungraspable feeling of the Ottobrata. One should not need more from life than that.”

IMG_3926

Palazzo Pitti

Firenze ønsket oss velkommen med kraftig regn og uvær i horisonten. Sommersolen som trofast hadde fulgt oss gjennom Milano, Mezzane og Verona var ingen steder å se. Firenze var kanskje grått, men vi sørget ikke lenge. I stedet kledte vi på oss en ekstra genser, og la turen til et av Firenzes mindre berømte museer – Palazzo Pitti.

Alle har hørt om Galleria della Uffizi. Det er faktisk et av de mest berømte (og mest besøkte) museene i hele verden. Palazzo Pitti er derimot Firenzes underdog – det er få mennesker som legger turen hit, men utstillingene er fantastiske! Her kan du vandre i timesvis i nærmest ensom majestet.
P1000704

Read More

Antica Torretta

I Verona kom vi over en liten, bortgjemt restaurant. Antica Torretta heter den, og den blir drevet av en gruppe med unge og ambisiøse venner. Det var faktisk Mattia, en av de ansatte på Tenuta le Cave, som anbefalte oss å dra dit. Mattia kjente visstnok denne vennegjengen, og han skrøt av at de hadde Veronas beste cuisine. Javel, tenkte vi, det er sikkert helt OK.

Men det var ikke OK.

Det var helt himmelsk.

10721295_10152787619875996_848879313_n

Read More

Vakre Verona

Verona er en av verdens vakreste byer, og det er nok ikke helt uten grunn at Shakespeare la verdens vakreste kjærlighetshistorie til nettopp denne byen.

Helt ytterst ved Gardasjøen ligger den plassert, og byen har en lang historie som et av de viktigste knutepunktene i regionen Veneto. “Alle veier leder til Rom”, sies det, men i tidlig italiensk historie ledet alle veier til Verona. Det var lenge en viktig handelsåre, og i flere århundrer var det møteplassen som styrket båndene mellom de konkurrerende kreftene i Nord-Italia og Sør-Italia. Dette kan man også se på arkitekturen. Gatene er små, trange og fargerike som i Venezia – men atmosfæren minner mistenkelig mye om Roma og andre Sør-Italienske byer. Vi kan vel kanskje si at Verona bærer i seg det beste av begge verdener.

Read More

Tenuta le Cave

Vi hadde noen fantastiske dager i Milano, men tiden var nå inne til å legge hælene på hyllen og å vende ryggen til storbyen. Vårt neste eventyr var nemlig av det litt mer landlige slaget.

En times busstur utenfor Verona, i fjellsiden ovenfor den lille landsbyen Tregnago, ligger paradis på jord. Tenuta le Cave kalles det, og det er et lite hotell omgitt av kilometer på kilometer med vinranker.

P1000578

Read More

En dag i Lago di Como

Onsdag morgen sto vi opp akkurat litt senere enn grytidlig, og litt smågretne og slitne steg vi på toget fra Milano Cadorna i retning Lago di Como, den berømte Como-sjøen. Og gjett om utsikten var verdt turen!

P1000518

Como ligger litt lenger nord enn Milano, så det var en merkbar endring i temperaturen – til det kjøligere. I Milano var været mye lunere, så vi tok selvsagt på oss syltynne sommerkjoler for å feire det vi trodde var sensommeren i Como. En litt dårlig idé ettersom vi måtte haste inn på første og beste butikk for å kjøpe strømpebukser. Så, kjære ungdom, kle dere godt.

P1000523

Men se på den utsikten! Rundt Como-sjøen ligger det utallige små landsbyer som klamrer seg fast i fjellsidene. En lokal italiener vi møtte på toget hevdet at området Como totalt har over 200 000 innbyggere, da spredt mellom fjell-landsbyene og Como sentrum. Byen har også et eget universitet.  Selve Como sentrum besto av et lite torg, noen knipper med kjede-butikker og en kirke. Det var faktisk en veldig lite interessant bykjerne, så den virkelige opplevelsen fikk vi ved å velge bort bytur til fordel for en gåtur rundt den berømte innsjøen.

P1000526

P1000533

Como-sjøen bød oss kun på idyll. Søte barn lekte langs elvebredden, lokale fiskere sto henslengt ved broene, og ivrige turister tok selfies i alle mulige vinkler og var ekstremt påpasselige med å få med mest mulig vann på alle bildene. Vi var selvsagt intet unntak. Como-sjøen er selvsagt mest kjent for sin sommerskjønnhet (det er blant annet grunnen til at nærmest ufattelige mange mennesker  hvert år legger bryllupene sine til ulike herregårder langs innsjøen. Fun fact: Majoriteten av disse er faktisk asiatere som flyr inn hele familien). Allikevel våger jeg å påstå at Como-sjøen var minst like vakkert på denne årstiden!

Det ble nærmest noe magisk over sjøen når den klare høstluften blandet seg med disen fra det fremdeles sommerlune vannet.

P1000538

P1000537

(Nei, jeg er ikke gravid. Det er en god blanding av uheldig positur og litt for mye pizza).

Como-sjøen byr virkelig på en helt fantastisk utsikt, men jeg vil allikevel ikke anbefale et opphold på flere dager. Selve sentrum har konvertert seg fra en søt liten landsby til et realt turistmekka med ville turister overalt. Butikkene er få, og de som faktisk ligger her er kun slike typiske kjedebutikker som man kan finne alle andre steder i Italia. Ingenting i sentrum gir en autentisk følelse, og det er faktisk litt synd. Til og med restaurantene fremstår litt stusselig. De serverer enten pizza, pasta carbonara eller bratwürst. Dette er ingen landsby hvor man vandrer gatelangs, drikker en espresso og funderer over livet. Bykjernen er rett og slett kjip. Det er egentlig ikke så veldig mye annet å gjøre enn å gå turer langs sjøen – noe jeg virkelig kan anbefale videre. En nydelig utsikt, men for oss holdt det med en dagstur. Men det var absolutt verdt turen – ingenting er som litt ro i sjelen etter flere dager i storbyen.