love

 Flyet mitt treffer rullebanen i Paris. Hardt. Det vekker meg opp fra en helt fantastisk drøm, rister meg løs fra et vakuum av solfylte dager og netter som aldri riktig ender. Jeg er på vei hjem. Hjem. Hjertet er fylt med nye opplevelser, nye inntrykk, nye drømmer og nye venner. Sør-Amerika, jeg liker deg. 

Read More

Mandagsbarn

photo-1416838375725-e834a83f62b7

I natt satt jeg i vinduskarmen min og drakk rødvin. Ute luktet det vårnatt, og på spotify gikk det siste albumet til Imagine Dragons på repeat. Jeg burde gjort noe nyttig, sovet kanskje, men av og til holder det å bare trekke pusten. Dypt. Du vet, sånn helt ned i magen.

Read More

Argument

argument_kronikk_sunneklep

 

Har du sjekket ut den nyeste utgaven av tidsskriftet Argument? Der er det nemlig jeg som står for baksidekronikken. Jeg må innrømme at det er nærmest urovekkende å stas å se ordene mine på trykk. Det er mine ord, hvis du skjønner. De er mine, bare mine, og ingen kan ta de vekk. Der står de.

Og venter på en leser som deg.

Plutselig (ikke) voksen

plutseligvoksen_roma_blogg_italia

Du vet den følelsen, ikke sant? Den vonde følelsen som treffer deg like hardt og plutselig som en middels stor semitrailer på E6? Ja, selvsagt vet du det. Du har vært der du også. Du har kjent panikken boble, du har følt hvordan luftrøret snører seg sammen, og du har vært vitne til hvordan illusjonen om din egen person har gått i oppløsning foran øynene dine. Denne følelsen kjører deg brutalt ned, presser det bleke ansiktet ditt mot den duggvåte asfalten. Du ser stjerner, men ikke de som er på himmelen, alt dette mens verden hvisker den smertefulle sannheten i øret ditt: “nå er du voksen”.

Read More

Det verste med å reise

… er å komme hjem.

detverstemedåreisecavaforlunch

For en altfor kort og dyrebar tid har du vært en del av et annet land. Du har etterlatt deg små fotavtrykk i en annen kultur, du har tatt del i et annet liv. Kanskje du har sovet lykkelig under en åpen stjernehimmel med en merkelig gruppe av kameler og beduiner. Kanskje du fortvilet har forsøkt å gjøre deg forstått på et språk du ikke en gang visste eksisterte. Kanskje du har brukt natten til å drikke lokal vin med nye bekjentskaper, og kanskje dere alle har etterlatt dere iherdige forsøk på å forstå hverandre i en samtale bestående av en magisk potpurri av fransk, tysk og italiensk om hverandre. Kanskje du har vært lykkelig?

Jeg tror det finnes en sannhet i påstanden om at det verste kultursjokket er det som venter deg hjemme. For det er kultursjokket, fremmedheten, som står igjen når glitteret har lagt seg, når din tilstedeværelse igjen er blitt en vane, og når din magiske og nye  tilværelse igjen er erstattet av de samme hverdagene som du alltid har hatt. For det verste med å reise er å komme hjem. 

Jeg elsker det øyeblikket hvor du, som reisende, småløper ut av ankomsthallen og kaster deg i armene til en person du ikke har sett, luktet, elsket, på altfor lenge. Det er ren magi, det øyeblikket der. Så smiler du lattermildt hele veien hjem, og der venter alle kjente på deg. Vinen flyter, og alle lytter spent til det du har å fortelle. Alle vil høre om eventyrene dine. Kanskje forteller du sannheten, kanskje lyver du opp verdien av enkelte hendelser, og kanskje sensurerer du utkommet av andre. Disse øyeblikkene er fantastiske. Du føler at du lever. Herregud, hva slags kultursjokk er det egentlig jeg prater om? Tull, tull, tull.

cavaforlunch_reise_verste

Men det varer jo ikke evig, vet du. Hverdagene kommer før du er forberedt.

Plutselig er din tilstedeværelse like opplagt som manualen som forklarer hvordan du skifter olje på bilen. Eventyrene dine mister stadig farge og konsistens. De blir litt fjernere, litt mindre levende, for hver gang du forteller. Snart husker du ikke lenger hvordan det luktet akkurat der, du husker ikke hvordan regnet lød da det hamret ned på brosteinen foran deg en torsdag i oktober, eller hvordan det skjeve smilet hans lyste opp eventyrene dine. Det eneste som kan fortelle at du en gang var et annet sted, at du en gang tilhørte noe annet, er fregnene i ansiktet ditt. Men i vintermørket blekner også de.

Så du legger deg tungt i den samme sengen som du sov hvileløst i bare måneder tidligere, og tenker tilbake på den natten da du hadde vekkerklokken på høyeste volum og flybillettene på nattbordet. Vekkerklokken står på samme sted, men flybillettene er forlengst borte. Over sengen gir vinduet deg en altfor velkjent utsikt over et stjernebilde du har sett hundretusen ganger tidligere. Til og med sengetøyet er det samme – det er bare du som er annerledes. Du har endret deg, og nå lurer du på hvorfor ikke verden, hvorfor ikke hverdagen, har endret seg i takt med deg? Hodet ditt hviler på en velkjent pute, og det siste du tenker før du sovner er at det må ha vært en drøm. Det må være umulig å oppleve så mye – bare for å innse at verden er akkurat den samme.

Det må ha vært en drøm, forteller du deg selv.

Kanskje jeg aldri reiste i det hele tatt. 

 

Bilder 

Ottobrata Romana

Ottobrata Romana er et romersk uttrykk som brukes om en overraskende varm oktober.

Det forteller om noe annet enn den tunge og intense sommerheten – Ottobrata og en romersk sommer kan nesten ikke sammenlignes. Selve lyset blir gult, varmt og vakkert. Dette gule lyset sprer seg som en varme gjennom romernes kropper, og inn til det aller innerste i deres sjeler. Ottobrata Romanas varme setter seg i romernes hjerter.

Det er når livers høst tilbyr deg atter en sommer. En ny sjanse til å leve, en ny sjanse til å gjøre rett. Dagene blir enda vakrere, enda lengre – rett og slett fordi man aldri kan vite hvor lenge en Ottobrata Romana vil vare. Det er noe som svever forbi, det er umulig å fange. Det er faktisk mer en følelse, enn en værbeskrivelse. Roberto, vår “Roma-pappa”, fortalte oss følgende:

“The feeling of Ottobrata Romana is pure magic. Life starts anew. It is all one should want from life, really, the swift and ungraspable feeling of the Ottobrata. One should not need more from life than that.”

IMG_3926

Dolce far niente

Dolce far niente er et uttrykk som passer perfekt til å beskrive enkelte deler av den italienske livsstilen. Rent oversatt betyr det “det deilige ved å gjøre ingenting”. Men det er en følelse av psykisk velbehag, snarere enn ren latskap. Det er en levemåte som gir deg rom til å tenke, rom til å føle. Dolce far niente er dermed en perfekt beskrivelse av våre dager på fjellsiden i Tenuta le Cave. Hva gjorde vi? Ingenting viktig. Hva følte vi? Mye. Og da må det jo i utgangspunktet være ganske viktig, ikke sant?

Av og til trenger man ikke annet enn et par dager til å bare leve i nuet. Leve akkurat her og akkurat nå. Av og til trenger man ikke mer for å bli takknemlig.

Read More