Mandagsbarn

photo-1416838375725-e834a83f62b7

I natt satt jeg i vinduskarmen min og drakk rødvin. Ute luktet det vårnatt, og på spotify gikk det siste albumet til Imagine Dragons på repeat. Jeg burde gjort noe nyttig, sovet kanskje, men av og til holder det å bare trekke pusten. Dypt. Du vet, sånn helt ned i magen.

Read More

Argument

argument_kronikk_sunneklep

 

Har du sjekket ut den nyeste utgaven av tidsskriftet Argument? Der er det nemlig jeg som står for baksidekronikken. Jeg må innrømme at det er nærmest urovekkende å stas å se ordene mine på trykk. Det er mine ord, hvis du skjønner. De er mine, bare mine, og ingen kan ta de vekk. Der står de.

Og venter på en leser som deg.

Hello 2015!

Buon anno! På onsdag ringte jeg inn det nye året med litt for mye vin, ikledd verdens korteste kjole og i selskap av fem fine frøkner. Som et resultat tilbrakte jeg, som det vraket jeg er, årets aller første dag utstrakt i sjøstjerneposisjon, akkompagnert av en middels sterk hodepine og en liten blåveis under øyet som ingen helt klarer å gjøre rede for. Det var en fornøyelig kveld, med andre ord.

10898241_10153218599527481_1063374858236427487_n

10898112_10153218599392481_1520932897945858020_n

Jeg forstår virkelig ikke hvor det ble av alle dagene i 2014. Alt var bare hektisk, bra og passe kaospreget. Og så var det over. Like brått som det hadde startet. Det var det – det er i alle fall slik det føles. I det ene øyeblikket lurte jeg på hvordan jeg skulle løse bacheloroppgaven min – i det neste øyeblikket hadde jeg foretatt en sklitakling av dimensjoner og skrevet hele greien. Men hurra for det da, det gikk jo egentlig ganske strålende. Schiller og jeg var visst en perfect match. Så, i det ene øyeblikket gledet jeg meg til å flytte tilbake til Roma – i det neste øyeblikket satt jeg alene og gråt i avgangshallen på Fiumicino fordi det var over. Allerede. Men jeg har jo nettopp kommet hit? tenkte jeg fortvilet. Jeg kan ikke dra.

2014 var et år fylt med ny kunnskap. Jeg lærte at de beste foreleserne er de som oppriktig elsker emnet sitt – og de kan man lære fantastisk mye fint av. Jeg lærte at man aldri aldri aldri bør prøve å oversette originalversjoner av tysk 1700-talls drama kun ved hjelp av tysk-norsk ordbok (spesielt ikke hvis den eneste kjennskapen man har til språket er “Haben sie Rotwein, bitte?”…). Jeg lærte at alle mennesker som blir møtt med vennlighet, sender vennlighet i retur. Jeg lærte at menneskene i livet mitt er verdens beste mennesker (Ja, DU, ja!). Og jeg har lært at livet mitt ikke faller i grus av kun én ubetydelig feil.

Tiden går. Alt har en slutt og alt har en begynnelse. Jeg er så utrolig takknemlig for 2014, men nå gleder jeg meg til å starte på nye eventyr i 2015.  For min del består januar av heftig flyttekaos, hektiske jobbdager, snøfylte hytteturer og en aldri så liten snarvisitt til… magiske Praha!

Så hurra for det nye året!

 

Plutselig (ikke) voksen

plutseligvoksen_roma_blogg_italia

Du vet den følelsen, ikke sant? Den vonde følelsen som treffer deg like hardt og plutselig som en middels stor semitrailer på E6? Ja, selvsagt vet du det. Du har vært der du også. Du har kjent panikken boble, du har følt hvordan luftrøret snører seg sammen, og du har vært vitne til hvordan illusjonen om din egen person har gått i oppløsning foran øynene dine. Denne følelsen kjører deg brutalt ned, presser det bleke ansiktet ditt mot den duggvåte asfalten. Du ser stjerner, men ikke de som er på himmelen, alt dette mens verden hvisker den smertefulle sannheten i øret ditt: “nå er du voksen”.

Read More

Det verste med å reise

… er å komme hjem.

detverstemedåreisecavaforlunch

For en altfor kort og dyrebar tid har du vært en del av et annet land. Du har etterlatt deg små fotavtrykk i en annen kultur, du har tatt del i et annet liv. Kanskje du har sovet lykkelig under en åpen stjernehimmel med en merkelig gruppe av kameler og beduiner. Kanskje du fortvilet har forsøkt å gjøre deg forstått på et språk du ikke en gang visste eksisterte. Kanskje du har brukt natten til å drikke lokal vin med nye bekjentskaper, og kanskje dere alle har etterlatt dere iherdige forsøk på å forstå hverandre i en samtale bestående av en magisk potpurri av fransk, tysk og italiensk om hverandre. Kanskje du har vært lykkelig?

Jeg tror det finnes en sannhet i påstanden om at det verste kultursjokket er det som venter deg hjemme. For det er kultursjokket, fremmedheten, som står igjen når glitteret har lagt seg, når din tilstedeværelse igjen er blitt en vane, og når din magiske og nye  tilværelse igjen er erstattet av de samme hverdagene som du alltid har hatt. For det verste med å reise er å komme hjem. 

Jeg elsker det øyeblikket hvor du, som reisende, småløper ut av ankomsthallen og kaster deg i armene til en person du ikke har sett, luktet, elsket, på altfor lenge. Det er ren magi, det øyeblikket der. Så smiler du lattermildt hele veien hjem, og der venter alle kjente på deg. Vinen flyter, og alle lytter spent til det du har å fortelle. Alle vil høre om eventyrene dine. Kanskje forteller du sannheten, kanskje lyver du opp verdien av enkelte hendelser, og kanskje sensurerer du utkommet av andre. Disse øyeblikkene er fantastiske. Du føler at du lever. Herregud, hva slags kultursjokk er det egentlig jeg prater om? Tull, tull, tull.

cavaforlunch_reise_verste

Men det varer jo ikke evig, vet du. Hverdagene kommer før du er forberedt.

Plutselig er din tilstedeværelse like opplagt som manualen som forklarer hvordan du skifter olje på bilen. Eventyrene dine mister stadig farge og konsistens. De blir litt fjernere, litt mindre levende, for hver gang du forteller. Snart husker du ikke lenger hvordan det luktet akkurat der, du husker ikke hvordan regnet lød da det hamret ned på brosteinen foran deg en torsdag i oktober, eller hvordan det skjeve smilet hans lyste opp eventyrene dine. Det eneste som kan fortelle at du en gang var et annet sted, at du en gang tilhørte noe annet, er fregnene i ansiktet ditt. Men i vintermørket blekner også de.

Så du legger deg tungt i den samme sengen som du sov hvileløst i bare måneder tidligere, og tenker tilbake på den natten da du hadde vekkerklokken på høyeste volum og flybillettene på nattbordet. Vekkerklokken står på samme sted, men flybillettene er forlengst borte. Over sengen gir vinduet deg en altfor velkjent utsikt over et stjernebilde du har sett hundretusen ganger tidligere. Til og med sengetøyet er det samme – det er bare du som er annerledes. Du har endret deg, og nå lurer du på hvorfor ikke verden, hvorfor ikke hverdagen, har endret seg i takt med deg? Hodet ditt hviler på en velkjent pute, og det siste du tenker før du sovner er at det må ha vært en drøm. Det må være umulig å oppleve så mye – bare for å innse at verden er akkurat den samme.

Det må ha vært en drøm, forteller du deg selv.

Kanskje jeg aldri reiste i det hele tatt. 

 

Bilder